SUBUD

MIN PERSONLIGE INTRODUKSJON TIL EN ÅNDELIG VEI 

SHARIF HORTHY

 
I oktober 2000 holdt Sharif Horthy, mangeårig Subudmedlem og oversetter for Muhammad Subuh Sumohadiwidjojo (grunnleggeren av Subud), et foredrag til et publikum av interesserte i Los Angeles. En spesiell takk til Lorenzo Music som sto for arrangementet. Nedenfor er Hustein Lorentzens frie norske oversettelse av en noe revidert versjon av talen.

Subud er en måte å leve på og er ingen teori eller lære. Ytringer om Subud bør oppfattes som uttrykk for personlige erfaringer og ikke forstås som autoritative utsagn eller uttrykk for noen form for Subud-doktrine (overs. anm.).

Så, hva er Subud? Subud er en direkte personlig erfaring av en høyere kraft i vårt liv som en dagligdags realitet. Jeg vet at dette er et noe vanskelig begrep for enkelte, fordi for noen religiøse er en høyere kraft, vel, det er Gud, og det er noe en bare snakker om i kirken. Og for andre er det noe de egentlig ikke forstår hva betyr og som de ikke tror på.

Men, som jeg sa, Subud er en erfaring, så vi går ikke inn på slike ting. Vi behøver ikke finne ut hva det er. Subud er ulik den type åndelige bevegelser, og det er mange av dem, som tar utgangspunkt i en lære. En forklarer først hva et menneske er, hva sjelen er, hva Gud er og, dere vet, hva chakraene er og så videre. Og så praktiserer man spesielle øvelser som man lærer, og man har en som underviser, og så er det meningen at man skal få spesielle opplevelser.

Subud er på ingen måte slik, fordi det kreves ingen intellektuell innsats på forhånd. En lærer ikke om noe som helst. Det som hender er at en får kontakt med en energi. Eller med andre ord, en kraft blir gitt videre fra en person til en annen. Så personer som har mottatt dette og har praktisert det blir av en eller annen grunn i stand til å formidle denne kontakten videre til noen som står fysisk nær dem. Og de eneste forutsetningene for dette synes for det første å være at de oppriktig ønsker å motta den, og for det andre at de står ved siden av en hvor kraften allerede virker.

Så det er litt på samme måte – hvis jeg tar en analogi fra fysikken – som hvis en har et jernstykke og en har en magnet, og en legger dem ved siden av hverandre, så vil jernstykket bli magnetisert. Hvis en før dette hengte jernet i en hyssing, ville det bare dreie rundt og rundt, men etter at det har vært i nærheten av magneten vil det rette seg inn etter jordens magnetfelt. Så noe har hendt med jernet, for nå kan det plukke opp et kraftfelt som har vært der hele tiden, men som det tidligere ikke kunne føle. Så det er på et vis noe i den retning, men, som dere vet, analogier kan være villedende, så det er like godt å glemme det.

Men det er på et vis slik det virker – det er noe som kan formidles videre. Og dette som formidles videre er en erfaring som en selv får. Den er personlig, det er ingen som forteller deg hva du skal gjøre eller hvordan du skal motta den. En bare mottar den. Og de fleste av oss som har vært lenge med i Subud har allerede formidlet kontakten videre til mange. Prosessen er rett frem, og jeg vil beskrive den senere, men ingen av oss vet hvorfor den virker. Alt vi vet er at når noen står i nærheten av oss, og vi alle overgir oss i den forstand at vi bare lar det stå til, så får de en opplevelse som ligner på den vi hadde før dem. De begynner å føle noe lignende. Jeg skal forsøke å forklare hvordan det føles, selv om det er ulikt for hver enkelt. Men det er realiteten i Subud.

Subud er en indre erfaring – ikke noen kult eller religion

Så det er helt klart at Subud ikke er noen kult, der en har en lærer ... for det er ingen lærer. Og det er ingen religion fordi det er ingen tro, en blir ikke bedt om å tro på noe som helst. Det er virkelig en erfaring. Men selv om Subud ikke er en religion, så er Subud nær knyttet opp mot religiøse opplevelser. Faktisk tror jeg at det er kjernen i alle religioner. Jeg tror at hvis en graver dypt nok i enhver religion, enten det er jødedom eller kristendom eller islam eller buddhisme eller hinduisme eller hva det måtte være, finner en at de som startet religionen opplevde en direkte inngripen av noe som ikke kom fra deres egen vilje. Det er som om en kraft var inne i bildet som syntes å ha en intelligens hinsides det menneskelige. Og noen har kalt det Gud eller Allah eller Den Store Livskraften eller hva en måtte finne for godt.

I Subud sier vi ikke at du uten videre må tro på dette. Vi sier: ’Du kan forsøke det – hvis du vil erfare det, så kan vi bringe deg i kontakt med denne erfaringen.’ Og fordi det ikke er noen lære i Subud, så vil du ikke måtte avslutte din tilhørighet til din religion. Så hvis du er en jøde eller en muslim eller en kristen, kan du fortsette å praktisere din religion. Og siden du nå har en indre opplevelse som korresponderer til det som undervises i religionen, så er det som om det gir din religion en ny dimensjon. Den blir mer reell istedenfor bare en samling ord.

Læreren inne i deg leder deg gjennom livet

Det er min erfaring. Mennesker som tror på Gud og har en religion kommer til Subud, og mennesker som ikke tror kommer til Subud. Noen blir religiøse når de er i Subud og noen blir det ikke. Noen skifter religion når de er i Subud; det hendte med meg. Og alt dette kommer gjennom en indre utvikling. Så den andre dimensjonen i Subud er at når en først har fått denne erfaringen, så blir en indre vekstprosess satt i gang. Og igjen er ikke dette noe som kommer fra en lærer. Man har riktignok en lærer i Subud, men læreren er inne i en. Man begynner etter hvert å merke at det er en lærer inne i en som faktisk leder en gjennom ens liv – som er forskjellig fra alle andres liv. Den leder en i henhold til ens egen natur.

 Subudorganisasjonen

Så Subud er denne individuelle erfaringen. Men Subud er også organisasjonen som støtter medlemmene. Den er en serviceorganisasjon, den er internasjonal slik Lorenzo sa, og den omfatter omkring 80 land. Hensikten med organisasjonen er å skaffe til veie lokaler der medlemmene kan praktisere Subud og også å støtte medlemmer i arbeidet med å sette ut i livet det de opplever, enten det er gjennom foretagender, sin jobb, sosialt arbeid, kulturell virksomhet eller hva det måtte være.

Selve organisasjonen er temmelig horisontal, jeg mener, Lorenzo beskrev meg som lederen for den internasjonale Subudorganisasjonen – jeg har vervet i fire år og så tar en annen over – og jeg må si, det er ikke en stilling som innebærer mye makt eller innflytelse i verden. Jeg arbeider i hovedsak med et råd av personer fra hele verden som representerer de sonene som Subudverdenen er delt inn i. Det er på en måte en hard jobb, og jeg klarer aldri å få dem til å gjøre det jeg vil! Så Subud er ikke en av disse pyramider, du vet, med en stor organisasjon der du må gjøre det du blir fortalt. Den er veldig ’bottom – up’ og er en relativt demokratisk – mer en anarkistisk og minimalistisk –  organisasjon. Så det er i et nøtteskall hva Subud er.

Hvordan jeg ble en søkende 

Nå skal jeg kort fortelle hvordan jeg ble involvert. Som Lorenzo sa, på mange måter hadde jeg en høyst vanlig barndom. Jeg var enebarn, men var så heldig å vokse opp i en kjærlig familie. Vi startet i Ungarn, opplevde krigen, endte opp i Tyskland, overlevde et nazifengsel, og levde så i Portugal og England osv. Men i bunn og grunn hadde jeg en normal og uinteressant oppvekst.

Vel, det føltes normalt. Men det som kanskje ikke var så normalt var at jeg i åtteårsalderen hadde en uvanlig opplevelse. Jeg var på vei hjem fra skolen en dag og spaserte gjennom den vakre parken i Portugal som lå nær der vi bodde, med mengder av vakre blomster osv. Og mens jeg gikk der kom jeg plutselig til meg selv. Det var som en slags oppvåkning.  I løpet av et øyeblikk innså jeg en rekke ting. Først og fremst innså jeg at jeg hadde sovet, eller snarere – jeg likte å gå på kino, så måten jeg forestilte meg det på – at jeg hadde levd i en sort-hvitt verden. Jeg hadde levd og gått omkring i en sort-hvitt verden, og nå hadde jeg plutselig våknet opp, og det var technicolour.

Og jeg forsto da at jeg ikke bare hadde kommet til meg selv, men at jeg hadde hatt denne fargefilmopplevelsen før, og at det var slik jeg hadde det da jeg var mye yngre. Jeg hadde minner tilbake fra da jeg var to eller tre år da vi fremdeles bodde i Ungarn, og jeg innså at i den alderen var hele livet mitt i technicolour. Det vil si, livet da var høyst virkelig, og jeg var akkurat der og levde det. På en eller annen måte hadde dette blitt borte, og livet var ikke virkelig lenger. Det var som om det nå var en slags bomull som skilte meg fra virkeligheten i verden utenfor. Denne innsikten var ledsaget av en intens tristhet og en følelse av å ha mistet noe spesielt verdifullt

I det øyeblikket ble jeg en søkende, selv om jeg i en alder av åtte år ikke uttrykte det for meg selv med slike ord. Jeg visste at jeg var på utkikk etter noe: Jeg prøvde å finne ut hvordan jeg kunne holde ved like den opplevelsen. Og så, noen år senere, mens jeg fremdeles leste tegneserier om Bugs Bunny og Donald Duck osv, begynte jeg også å lese andre ting. Siden jeg var enebarn leste jeg en masse. Jeg begynte å bestille bøker om naturvitenskap og filosofi gjennom posten, og til slutt kom jeg over en bok av en elev av den åndelige læreren Gurdjieff.

Gurdjieff 

Gurdjieff var fra Kaukasus, og hans filosofi var, tror jeg, bygd på en lære han hadde tilegnet seg ved en sufi-skole et eller annet sted langt borte i øst. Læren ga en forklaring av menneskelivet med utgangspunkt i menneskets bevissthet.

Han mente at mennesket faktisk sover, at vi lever vårt liv i den tro at vi er våkne og tar beslutninger og styrer våre liv mens vi i virkeligheten bare opererer mekanisk og i halvsøvne. Vi har en illusjon om at vi har fri vilje mens vi i virkeligheten styres av krefter som vi ikke er oppmerksomme på. Nøkkelen til å bli et sant menneske er å våkne opp. Med andre ord, menneskets bevissthet kan utvikles. Jeg ble virkelig grepet av dette fordi det syntes å forklare den opplevelsen jeg hadde hatt. Så jeg ble skikkelig interessert i denne mannens lære. Jeg leste bok etter bok fordi han ga anvisninger om hvordan en kunne få dette til.

Da jeg var tolv ble jeg sendt på en internatskole i Nord-Skotland, og jeg benyttet anledningen til å gjennomføre disse merkelige øvelsene, slik som å faste og la være å sove og forsøke å gjøre ting bevisst og telle baklengs når jeg la meg til å sove og ... jeg mener, en rekke forskjellige øvelser. Jeg var relativt heldig fordi jeg var elev på en type skole der særlinger ble tolerert, så jeg klarte meg bra. Men jeg konkluderte med at ikke noe av dette syntes å virke. Jeg trodde fortsatt på diagnosen, men behandlingen virket ikke.

Da jeg var omkring seksten, oppdaget jeg at det fremdeles eksisterte grupper som fulgte Gurdjieffs lære etter at han selv var død. Jeg bestemte meg for å finne en av disse gruppene, og den jeg fant var tilfeldigvis der hvor grunnleggeren av Subud var blitt invitert av en av de ledende personene i Gurdjieff-arbeidet. Det syntes som at denne instruktøren i Gurdjieffs system hadde funnet ut at det var begrenset fremgang en kunne oppnå uten Gurdjieffs tilstedeværelse. Han fortalte oss at Gurdjieff noen år tidligere hadde varslet ham om at dette ville inntreffe og bedt ham om å se etter en som var i gang med å forberede seg i nederlandsk Ostindia og som ville løfte arbeidet opp på et ’høyere nivå’.  Så han var på utkikk etter noe nytt, og da han hørte om denne personen som var grunnleggeren av Subud, inviterte han ham til England.

Jeg finner Subud 

Han hadde nettopp vært der og reist igjen da jeg ankom gruppens hovedkvarter Coombe Springs. Og, som Lorenzo sa, i løpet av de få månedene han hadde vært der opplevde en stor del av Gurdjieff-tilhengerne Subud. Mange avsluttet umiddelbart Gurdjieff-arbeidet – ikke filosofien, men metodene – og praktiserte Subud.

Gurdjieff hadde uttrykt sin lære ved å bruke begreper som europeiske intellektuelle kunne forholde seg til, og jeg var usikker når det gjaldt guruer fra Østen og lignende, så til å begynne med hadde jeg mine betenkeligheter. Men det de fortalte meg pirret på et vis min interesse, for de sa at i Subud overgir en seg, rett og slett, og mottar en kontakt med en livskraft som fyller hele universet, mennesket inkludert, og at denne livskraften faktisk er Guds kraft. Så det er ikke bare en kraft, men det er en intelligent kraft som kan lede en i retning av ens egen individuelle vei. Og de sa at denne prosessen vil fortsette inne i en, og at alt en trenger å gjøre er å be om å motta den, og at den da vil bli gitt en og det en deretter gjør er å praktisere den. Det gjøres to ganger i uken i en halv time, og det vil gi den nok tid til å kunne arbeide inne i en. Og at litt etter litt vil den bli en del av ens liv. Så jeg sa OK, jeg vil gjerne motta den, og ble bedt om å vente en uke eller to slik at jeg kunne akklimatisere meg.

Latihanen

I denne ventetiden hadde jeg en interessant opplevelse. Den aller første gangen jeg dro dit – til Coombe Springs – hørte jeg det vi kaller praktiseringen av Subud, nemlig latihanen. Latihan er et indonesisk ord som betyr trening eller øvelse, og det er alt hva det betyr. Men fordi det å kalle noe for trening i England kan virke forvirrende siden det kan lede en til å få ideer om en lærer og et sett av øvelser og så videre, så kaller vi det bare ’latihanen’. Første gang jeg hørte latihanen lød det som om en mengde mennesker sang og ropte og laget en masse bråk. Og en kunne tro at dette ville virke avskrekkende og at en ville tenke: ’Hva er det som foregår her?’ Men jeg fikk på det tidspunktet en underlig indre følelse. Det var akkurat som en stemme i hodet mitt, bortsett fra at ordene var umiddelbart til stede, som sa: ’Det du leter etter må være på denne måten. Det kan ikke være noe ’dannet’, med mennesker som forklarer deg noe på en intellektuell måte.’

Hvordan jeg mottok kontakten første gang 

Så jeg tenkte, OK, jeg vil gjøre et forsøk. Det som så skjedde var at jeg en dag ble bedt om å komme samme ettermiddag, og det var to eller tre andre som også ventet på å få motta kontakten, og alt vi ble bedt om var å ta av oss alt som kunne hindre oss i å bevege oss fritt. Slik som at hvis en har mynter, bør en legge dem fra seg, ta av seg klokken, ta av seg skoene, ta av seg brillene, slik at en føler seg virkelig fri. Og stedet vi gjorde dette i var rett og slett et stort rom med teppe på gulvet og ikke noe annet. Og etter at jeg hadde gjort dette, det vil si forberedt meg på denne måten, ble vi bedt om å reise oss, lukke øynene og overgi oss – bare følge det som måtte komme og ikke prøve å gjøre noe som helst, men bare la det stå til.

Dette var veldig vanskelig for meg, for jeg var en heller intellektuell person, og når du ber en intellektuell person om å stoppe å tenke eller la det stå til, så tenker de enda hardere. En tenker: ’Hvordan lar jeg det stå til? Hvordan stopper jeg å tenke?’ Og jeg ble mer og mer frustrert, jeg sto der med lukkede øyne med mengder av folk rundt meg som sang og lagde lyder og sprang omkring, og jeg tenkte: ’Jeg klarer ikke å få taket på dette, dette kommer ikke til å virke. Jeg er rett og slett ikke i stand til å la det stå til.’ Og som jeg gikk gjennom disse indre kvalene, la jeg plutselig merke til at hendene mine hadde begynt å sveve opp mot taket. Og jeg tenkte, ’Hva er dette?’ Og så snart jeg spurte meg selv, ’Hva er dette?’ så falt de ned igjen. Men i det øyeblikk jeg ikke gjorde noe, begynte de å bevege seg opp igjen slik (Sharif demonstrerer) av seg selv som om noen hadde tatt tak i dem og beveget dem for meg. Så dette var skikkelig rart. Hver gang jeg stoppet å bry meg med det, så hendte det.  Så den første latihanen jeg gjorde tilbrakte jeg i virkeligheten med lukkede øyne og med hendene på vei oppover og så nedover og oppover og ... (Sharif demonstrerer). Så jeg visste at noe var på gang, men visste for mitt bare liv ikke hva.

 'Er dette det du ønsket?'

Jeg var forholdsvis skeptisk som ung – sannsynligvis ganske utålelig – og jeg tenkte, vel dette kunne være hypnose, det kunne skyldes at menneskene rundt meg influerte meg, det kunne være hva som helst. Men det var avgjort noe jeg aldri hadde opplevd før. Det var under min latihan nummer to at jeg hadde en opplevelse som gjorde det helt klart for meg hva Subud var. Og jeg føler det nødvendig å fortelle dere det, ikke fordi dere også vil ha denne opplevelsen, men fordi dere da vil forstå hvorfor jeg fortsatt er med i Subud etter 42 år.

Det som hendte i min andre latihan var at jeg umiddelbart begynte å bevege meg, det hadde ikke noe å gjøre med hendene eller opptatthet med å la det stå til eller noe sånt. Med en gang latihanen begynte roterte jeg som en snurrebass. Jeg beveget meg relativt voldsomt og det skjedde uten at jeg ville det. Jeg var fullstendig bevisst, det vil si, jeg var ikke i noen form for transe eller noe slikt. Jeg kunne observere det, og jeg kunne ha stoppet det hvis jeg ville. Etter en ti, femten minutter stoppet snurringen og jeg ble ledet til å falle på kne på gulvet. Og da jeg knelte på gulvet, ble jeg plutselig bevisst at jeg var tilbake i min barndom, i en alder av to eller tre, og at jeg befant meg der vi bodde i Ungarn. Jeg var faktisk der, i leiligheten vår, og der var min mor, og der var min dadda. Jeg merket at jeg var i en tilstand av intens bevissthet, sånn som jeg var da jeg var to. Og mens jeg opplevde dette, kom igjen denne stemmen, som ikke var noen stemme, men som opplevdes som om ordene oppsto i hjernen. Den sa: ’Er det dette du ønsket?’

For meg var dette noe utenom det vanlige, fordi jeg for det første helt hadde glemt den opplevelsen jeg hadde som åtteåring, og for det andre at jeg aldri hadde snakket om det med noen. Så ut fra disse fem enkle ordene visste jeg at kraften i Subud representerte en intelligens som kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv, at den hadde vært hos meg fra fødselen av og frem til da, og at jeg bare ikke hadde vært klar over den.

Jeg trengte ikke noe mer bevis, men hadde jeg hatt behov for det, kom det noen uker senere. Jeg måtte selvfølgelig tilbake til skolen – jeg var på denne internatskolen i Nord-Skotland, noen hundre kilometer fra nærmeste Subudmedlem. Før jeg forlot Coombe hadde jeg en samtale med hjelperne – det er hva vi kaller dem som videreformidler kontakten – og jeg spurte dem, ’Hva bør jeg gjøre når jeg vender tilbake til skolen? Bør jeg praktisere dette på samme måte som dere gjør her, en halv time to ganger i uken?’ Og de sa, ’Nei, det er bedre at du ikke gjør det fordi du har ikke gjort latihan særlig lenge, og du vil muligens ikke klare å stoppe den. Du kan bli skremt, eller folk kan komme til å se deg og tro at du er gal og bekymre seg og så videre.’ Så de sa, ’ Det er best at du ikke gjør latihan på skolen, men kommer tilbake hit og fortsetter med den i sommerferien.’

Å la sjelen puste

Så jeg reiste tilbake til skolen. Og en dag, to eller tre dager etter at jeg hadde kommet tilbake, satt jeg og leste, og plutselig følte jeg denne indre bevegelsen og tenkte, ’Hva nå, skal jeg følge dette eller ikke?’ Heldigvis var jeg tillitsmann slik at jeg hadde mitt eget rom, så jeg tenkte, ’OK, jeg setter i gang.’ Så jeg låste døren og fulgte latihanen. Og den stoppet etter omkring førti minutter og så ble den borte. Så da visste jeg helt sikkert at dette var noe inne i meg og ikke fra noen andre. Jeg fikk det ikke fordi jeg var sammen med andre. Det var som om en bryter var blitt slått på, eller som om det var noe inne i meg som gjorde det mulig å få tilgang til denne kraften eller hva det nå var. Så jeg fortsatte å gjøre latihan, og jeg dro tilbake til Coombe Springs og så videre. Og resten av historien er i bunn og grunn at jeg aldri, aldri har stoppet med å gjøre latihan. Jeg gjør den når jeg har anledning, vanligvis to ganger i uken, kanskje tre ganger i uken, noen ganger hver dag.

Og grunnen til at jeg gjør det er ikke på samme måte som hvis du tilhører en religion og du går i kirken og tenker, ’OK, jeg vil spandere en time for det er min plikt som kristen å gå i kirken. Jeg gjør det fordi for meg er latihanen en tid da jeg er i kontakt med mitt virkelige selv. Basert på mine erfaringer i Subud tror jeg nå at det eksisterer noe slikt som en menneskelig sjel. Og jeg tror at hver enkelt av oss har en menneskelig sjel. Men for mange av oss ligger den fullstendig i dvale fordi det er andre sjeler også, og jeg skal komme tilbake til det litt senere. Det jeg tror finner sted i latihanen er at den halvtimen, enten alene eller sammen med andre i rommet der vi lukker øynene og lar det stå til og lar denne kraften virke i oss, er som å la sjelen puste. Du setter av tid til at ditt eget sanne selv kan komme ut av det mørke rommet du har holdt det i, og komme i kontakt med kroppen, med denne verden, med dine daglige opplevelser.

Og det jeg var blitt fortalt i begynnelsen hendte virkelig med meg: Denne kraften eller denne følelsen i latihanen der du blir beveget av noe som er deg, men som likevel ikke er deg – det er dypere enn deg – ble litt etter litt en erfaring som begynte å gjennomsyre mitt liv. Med andre ord, det var ikke bare i disse sesjonene med varighet en halv time at den kom, men den kunne komme på et hvilket som helst tidspunkt: mens jeg arbeidet, mens jeg tenkte, mens jeg skrev, mens jeg spiste, mens jeg elsket, når som helst. Man vet ikke hvorfor den kommer. Den bare kommer. Den kommer alltid fra hinsides ens egen vilje, den er ikke noe en kan fremtvinge. Men man kan også la den komme til seg ved å være stille ... en roer seg, og så kommer den.

 Opplevelsen av latihanen er ikke begrenset til denne verden

Dette har vært min erfaring. Og mer og mer, etter hvert som jeg har holdt på har jeg innsett at det inne i meg befinner seg to personer. Det er det gamle jeg, du vet, denne personen som ble født for lenge siden, vokste opp og utviklet en personlighet med gode vaner og dårlige vaner og et ego som ønsker seg både det ene og det andre. Og så er det et annet ’jeg’ som er fra en annen verden og som ikke bryr seg nevneverdig om disse greiene her. Dette jeget synes hovedsakelig å passe på meg og se til at jeg ikke gjør noe dumt som vil ødelegge mine muligheter for å klare meg i denne verden og fortsette videre til den neste.

Det er viktig for meg å poengtere at jeg er overbevist om at denne erfaringen, det jeg kaller opplevelsen av latihanen, er noe som ikke er begrenset til denne verden. At når jeg dør vil jeg være like levende som jeg er her og nå med latihanen som hjelpemiddel. Så opplevelsen av latihanen er på ett vis atskilt fra denne verden. Jeg vet at dette sannsynligvis er relativt vanskelig å tro på, og det fine med Subud er at dere ikke behøver å tro på noe av det. Jeg forteller dere bare hvordan det fortoner seg for meg. Hvis dere bestemmer dere for å prøve det, vil dere oppleve det helt forskjellig fra meg – det vil bli deres egen sannhet, ikke min.

Muhammad Subuh Sumohdiwidjojo – Bapak 

Det jeg nå vil gjøre er å berette kort hvordan Subud startet. Jeg nevnte Subuds grunnlegger. Han het Muhammad Subuh Sumohadiwidjojo og ble født i 1901 i byen Semarang på Java. Vi kaller ham for Bapak som betyr far, men som også betyr det samme som Mr på engelsk. Alle voksne menn kalles Bapak, så det er ikke noe tegn på uberettiget ærbødighet, som om han skulle være vår guru eller noe slikt. Det er bare et høflig navn, og det er enklere å uttale enn det andre.

Han mottok denne gaven da han var 24 år, på et tidspunkt da han ikke lette etter noen åndelig vei. Han hadde tidligere hatt noen forholdsvis uvanlige indre opplevelser som dere kan lese om i selvbiografien hans. Som et resultat av disse opplevelsene var han en tid på utkikk etter en åndelig lærer som kunne forklare ham om meningen med livet. Men han hadde gitt opp alt det. Han hadde konkludert at han ikke kunne motta noe fra de mange lærere i mystikk som fantes på Sentral-Java på den tiden. Han besluttet seg til å lære seg regnskap. Han arbeidet som bokholder om dagen og studerte om kvelden. Han var fremdeles ugift og bodde sammen med sin mor.

Bapaks opplevelse

Omtrent ved midnatt holdt han vanligvis opp med å studere og gikk en tur før han ga seg for dagen. Så denne spesielle kvelden gikk han en tur. Det var bekmørkt der han gikk, det var ikke langt hjemmefra, da det plutselig ble lyst overalt rundt ham. Han så opp og så hva han trodde var solen på himmelen over ham. Like etter forsto han at det var en ildkule som falt ned mot jorden, ned mot der han sto. Den falt ned mot ham, og han opplevde at den trengte inn i kroppen hans gjennom hodet. Hele kroppen begynte å skjelve, og han trodde at han skulle dø. Han trodde at han hadde fått hjerteslag. Han vaklet hjem. Moren åpnet døren og sa, ’ Du ser helt blek ut, er du OK?’ Han klarte bare å si, ’Ja, jeg er OK’. Han gikk rett til rommet sitt, la seg ned og forberedte seg på å dø.

Men han døde ikke. Jeg skal prøve å beskrive det som hendte på samme måte som han beskrev det for oss. I noen få sekunder hadde han en merkelig opplevelse av å kunne se inn i hele kroppen sin som var full av lys. Så forsvant det, og da han hadde ligget litt, begynte kroppen hans å bevege seg av seg selv som om noen løftet ham opp i sittende stilling. Han ble reist opp fra sengen, og noe fikk ham til å gå som en marionettfigur til arbeidsrommet sitt. Det var som om han ble beveget av en annen person mens han selv bare så på. Da han kom inn i rommet, utførte kroppen hans de muslimske bønnene. Dere vet, der en bøyer seg og så går ned på kne og reiser seg opp igjen og så videre. Og han gjorde dette uten å si et ord, fullstendig styrt av denne usynlige kraften. Og så ble han beveget tilbake til sengen der han sovnet.

Neste kveld hendte det igjen. Og så skjedde det hver kveld. Dette var den første opplevelsen av latihanen slik vi kjenner den. Og i følge Bapaks beretning arbeidet den i ham hver natt i tusen netter. Han sov praktisk talt ikke i løpet av de tusen nettene. Opplevelsene gikk dypere og dypere. De forandret seg fra bønnebevegelser til dans, og deretter kom en rekke indre opplevelser der han opplevde hvordan det føles å være en materiell gjenstand, hvordan det føles å være en plante, hvordan det føles å være et dyr, hvordan det føles å være et menneske. Og deretter ble han vist ting om universet og så videre. Han ble gitt en slags åndelig ledet tur der temaet var livet i universet.

'Dette er ikke bare for deg, du kan gi det videre til andre' 

Dette forandret ham åpenbart totalt. Etter de tusen nettene var han en helt annen person enn han hadde vært før. Men han var ikke spesielt lykkelig, for han hadde aldri villet være annerledes enn andre mennesker, så jeg synes å huske at han på et tidspunkt ba til Gud og sa, ’Hør Gud, hvis dette er bare for meg, så vil jeg i grunnen ikke ha det. Jeg vil bare være en normal person.’

Noen år senere, omkring åtte ni år etter at latihanen begynte, hadde han en opplevelse der han så å si mottok hva som var hans oppgave. Han ble tatt ut av denne verden, og han ble fortalt, ’Ja, dette du har opplevd, denne kontakten du har mottatt, er ikke bare for deg. Du kan gi den videre til andre. Og ikke bare det, de kan igjen gi den videre til andre som en slags kjedereaksjon.’ Så slik var det latihanen startet.

Han ble også fortalt at han ikke skulle lete etter noen som han kunne formidle kontakten til, men bare gi kontakten videre til dem som spurte ham. Og det gjorde han. Til å begynne med var det bare hans nærmeste venner som hadde lagt merke til at han var annerledes. De sa, ’Hva er det med deg?’ Og han sa, ’Vel, det er denne tingen som jeg gjør, dere vet, og hvis dere vil ha den, så kan dere få den.’ Og så vokste det hele litt etter litt, så ved slutten av annen verdenskrig var det noen få hundre som gjorde latihan. En dag møttes de alle og sa, ’Hør, vi burde kalle oss noe.’ Så satte de seg sammen og bestemte hva de skulle kalle det. I virkeligheten gjorde de det ved å bruke latihanen. De forsøkte å motta i latihanen hva navnet burde være, og de fikk navnet Subud. Det er hvordan Subud begynte.

Hvordan Subud kom til Vesten

Og så, i de tidlige femtiårene, da Indonesia nettopp var blitt fritt, kom en ung muslim av syrisk avstamning som snakket mange språk til Indonesia. Han het Hussein Rofé. Fordi han var interessert i mystiske bevegelser introduserte en av hans elever ham til Bapak. Han mottok latihanen og forsto raskt at dette var noe nytt og enestående. Han var blitt kjent med er rekke mystiske retninger og ulike varianter av sufisme og så videre, men han hadde aldri kommet bort i noe som var såpass virkelighetsnært. Så han begynte å skrive artikler om det, og Gurdjieff-tilhengerne i Europa leste om det. De inviterte ham, og deretter Bapak, til England. Slik startet det utenfor Indonesia. Så nå kjenner dere hele historien. 

Erfaring først

Det er en ting til jeg gjerne vil snakke om, og det er hva mer Bapak brakte oss. Han tilbrakte resten av sitt liv, ikke så mye med å gi latihanen videre, fordi det gjorde vi alle. Som jeg sa, alle som har mottatt den og praktisert den vil etter hvert kunne gi den videre. Det han fortsatte med var å reise rundt i verden og forklare hva den var. Og på et vis, for meg synes forklaringene å være like viktige som selve opplevelsen. Det er grunnen til at jeg gjerne vil bruke fem minutter på det.

Jeg er faktisk litt nervøs når det gjelder dette, fordi faktum er at han aldri snakket om disse tingene til noen som ikke hadde hatt opplevelsen først. Og det var som om han introduserte et slags maksime da han kom til Vesten, ’Erfaring først, forklaringer etterpå.’ Det er først nylig at det har demret for meg at dersom han hadde snakket om disse tingene til folk som ikke hadde mottatt latihanen, så ville det blitt en lære. Det ville vært Bapak som fortalte, ’Slik er det verden er’, og Subud ville øyeblikklig bli en lære. 

Et veikart

Hva han i faktisk ga til dem som hadde mottatt latihanen var et slags veikart. Han sa, ’Dette er hva latihanen dreier seg om, og dette er betydningen av hva dere opplever. Jeg sier dette for at dere skal skjønne bedre det som skjer og forstå retningen dere går i.’ Og jeg kan fortelle dere, denne forståelsen kan være meget nyttig. Som dere sannsynligvis nå har innsett, så kommer ikke denne erfaringen fra ens egen vilje. Det bare skjer. En blir renset og forandret innvendig. Det kan oppleves som vidunderlig, og det kan også være skremmende og urovekkende, så det å forstå hva som skjer kan gjøre hele forskjellen.

De materielle, vegetabilske, animalske og menneskelige verdener

I et nøtteskall, det Bapak fortalte oss var at menneskene ikke kommer fra denne verden. De kommer fra en menneskelig verden som ikke er materiell. Men Gud har sendt oss hit for at vi skal lære ting og erfare ting. Og for å leve i denne verden trenger vi en utrustning som Gud har gitt oss. Utrustningen er først og fremst våre legemer som er materielle og som hjelper oss til å leve i denne materielle verden. Men sammen med våre legemer kommer livskrefter som eksisterer i denne verden og som også eksisterer i sine egne verdener. Dette er krefter eller eksistenser på det vegetabilske nivå, det animalske nivå, det menneskelige nivå, og det er flere nivåer over disse. Bapak ga oss en slags livskreftenes kosmologi. Og dette er meget interessant fordi det forsyner oss med et meget rikt språk til å beskrive erfaringen av det å være et menneske.

Det han i bunn og grunn sa var at mens vi lever i den materielle verden ser vi materielle ting: bord, stoler, elektriske koblingsbokser, hva som helst, og de er alle materielle. Men i virkeligheten er de levende. Det er en bevegelse eller vibrasjon i dem som er levende. Hvis de ikke var levende, ville de ikke eksistere. Så han hadde et slags kvantemekanisk synspunkt på den materielle verden.

Så sa han at det eksisterer en høyere verden, den vegetabilske verden. Ha sa at det er en verden som ikke er materiell. Det er en verden som er bebodd av vegetabilske essenser. I den materielle verden manifesterer de seg i planter, men vi har dem også inne i oss. Så når vi spiser en potet, møtes potetessensen i oss og potetessensen i poteten, og det er den behagelige følelsen vi har når vi spiser. Dere vet, den gode følelsen når vi spiser noe som smaker godt. Og han sa at det møtet er meget viktig fordi vi på det tidspunktet setter disse vegetabilske essensene i stand til å møte sin skjebne. Tilsvarende når det gjelder dyr. Så det å spise en plante eller et dyr bør være en tilbedende handling, ikke bare en ren konsumering.

Og så er det den menneskelige verden der vi hovedsakelig vekselvirker via kjønnslivet. Og det er verdener som er enda høyere og som er uavhengige av denne verden. Bapak forklarte at latihanen kommer fra en universell kraft skapt av Gud for å gjøre det mulig for essenser på de ulike nivåer å forbinde seg og heve seg til høyere verdener. Så for oss er latihanen vår forbindelse til der vi opprinnelig kom fra og som bringer oss tilbake til Gud.

Det er ikke noe som heter ondskap – bare ting som er på feil sted